Har musikk ånd?

Finnes det satanisk musikk?

Må denne døpes og tas i kirkelig bruk?

Det hendte på en høyskole der jeg hadde vært student, for nifst lenge siden. Jeg stakk oppom en lørdag ettermiddag, for å treffe folk, og kom opp i forberedelsene til en disko-fest hos elevsamfunnet. Kom i prat med de som kjørte lydanlegget, det var i 12-toms vinylens dager, så de la jo merke til at jeg hadde vært på byen og kjøpt LP, det måtte sjekkes.
Kunne de få legge den på platespilleren? Og så fadet de ned en litt heftig drønnete diskolåt da, til ære for Ralph Vaughan Williams' duggfriske drømmelandskap.

En 30 sekunder av det, hans 3. symfoni mener jeg det var.
Det var visst nok -- Oj hva det gjorde med stemningen, brått.
Lyttende med lengsel, dansejentene - må nesten si andektige.
Dette var noe fra en helt annen verden, hva?
Annen servering enn de hadde ventet der, fikk man si.

Så slo det ned i de regiansvarlige at næmen, dette her skal jo være disko, det går ikke med den hyrdelige stemningen da. Og jeg fikk igjen min LP. Men følte at gjestene tok med seg et lite inntrykk hjem, fra et land bortenfor, utenfor.
I et lite minutt tror jeg de visste at musikk ikke er noe nøytral metervare, i alle fall - og ikke alle lyder like.

Er musikk nøytral veggtapet?

Når det skal grunngis at visse bestemte musikkstiler må inn i kirke og gudstjeneste, går det gjerne på "altets etthet" og alle lydsignalers demokritiske likestilthet.

Men folk velger da ikke musikk som om de virkelig trodde det?
En viss stil bare ER sørgemarsj, blir aldri annet, og velges da svært sjelden til bryllupsmarsj.
Sousa-marsjer blir sjelden valgt til gravferd.
Musikk griper dypt inn i sjel og sinn, som knapt noe annet. Kan vi tro det er en lettvint og tabloid sak å velge musikk til gudstjenestelivet?
Må det dikteres av moten - og hvem lager forresten den?
Hvis alle ytringsformer er så nøytrale og like, hvorfor må da store og små jevnlig tilføres rock opp ad vegger og ned ad korridorer?
Vi er nok bare fulle av kulturbetingede fordommer, men hvorfor brukes nå rock av profesjonelle torturister til å bryte ned et sinn?

En må tro musikk er noe ganske objektivt og lovmessig, selv frilagt fra medfølgende kulturell ramme. Og ramma er sjelden langt ute av bildet. På ramme alvor...

Er djevelen musikalsk?

Har du lagt merke til om det er noen bestemt musikkstil som rett frem presenterer seg som knyttet til ondskap og gru og dysterhet og depp og ødeleggelse og satanisme? Plateomslag som fråtser i vampyrer og drager og demoner og okkulte symboler? Sangtekster om selvmord og døds-pakter, galskap, narkobruk, sex-fornedrelse, nekrofili og endel annet du kanskje ikke ville vært så ivrig etter å servere barna? - Men det blir jo servert barna.
Om noen var totalt uten forstand på musikk, kunne det vært lærerikt nok å granske cover art og tekster?

Om vi kalte inn helt nøytrale observatører fra de ytre galaksehoper (må en ikke så langt for å finne dem?) - uten tidligere kjennskap til human sosiologi. Ville de bruke lang tid på å oppdage om det fantes bestemte stilarter i musikken som bar 'komplette kjennetegn' på innvielse til ondskap og sinnets ødeleggelse?

Klar bekjennelse?

Vi ser en gruppe kunstnere entre podiet. De er sminket og kostymert som om de spilte sentrale roller i en film om grev Draculas grueligste mareritt - de har åpenbart ikke noe imot å presentere et image av ekstrem vold, kynisme, satanisk åndelighet. De kaller seg "Knights in satan's service", forkortet KISS - der S-ene er tegnet som et dobbeltlyn kjent fra Hitlers SS-tropper, et okkult kraftsymbol.
Utbrudd av berserk vold blant publikum er et kjent fenomen.
En annen gruppe kalte seg 'jernjomfru' etter et ekstremt torturredskap.

Disse kunstnerne spiller ikke opp Mozarts Requiem, Sibelius' Lieder eller Griegs morgenstemning. Og ikke "Fagert er landet du oss gav".
Ville det ikke vært et stilbrudd om de gjorde?
De kom ikke der for å forkynne sunnhet håp og tro?

Finnes det ondskap, da?

Når disse kunstnerne er så elskverdige å spa unge sinn fulle av dødssyke destruktive og perverse suggesjoner, kan vi kanskje bevilge oss et enkelt lite spørsmål:

Ville det være teknisk mulig, etter vår nøkterne takst og forståelse - å iverksette et stort anlagt program innsiktet mot å forderve de unges sinn?
Hvis altså noen i hele vide verden kunne ha slike ambisjoner: hvordan måtte de gå frem for å lykkes?
Kunne bransjen for underholdningsmusikk f.eks. vært et redskap å satse på?
Om det gjennom en hel generasjon lot seg gjøre gradvis å vri på hele begrepet og hele bransjen? De som har levd et langt troende liv, skulle være nærmest til å kunne oppdage sånt.

På en viss skeptiker-web leste jeg nylig en artikkel som tar for seg å bevise at satanisme ikke eksisterer, men bare er sensasjonslystent avis-oppspinn.
Skal lure på om han ikke har gått litt langt der, og må motbevise eksistensen av en kultursektor som har fått tute ørene våre fulle i alle kanaler gjennom en årrekke?
Noen ansvarlige herrer må jo ha gitt plass og gått med på at slik skulle det få skje. Lar det seg gjøre å lære noe av historien?

Antar du at det faktisk eksisterer noen kulturretning som sikter mot maksimalt å provosere alle tradisjonstro verdibegreper og åndelig arvegull?
Hvis en slik fantes, hva argumenter kunne redelig anføres for at denne uttrykksformen bastant måtte innarbeides i kristen tilbedelse og gudstjenestlig bruk, uten hensyn til dem som opplever det provoserende?

En liten vri på lydpulten speller ned alle innvendinger.
Er slikt i den ånd Paulus formaner de hellige i Korint: Se til at dere ikke bruker friheten til anstøt for de svake! (1.Kor 8)