REFORMASJON og TRAGEDIE

I bitter kulde en januardag i 1527 førte en båt en mann til sin dødsdom på elven Limmat ved Zürich.

Under rettsforhøret hadde Felix Manz fritt erkjent at han hadde forkynt lære som var forbudt i Sveits :

"Vi samler dem som vil ta imot Kristus, lyde Ordet, og følge i Hans spor.
Vi forener dem i Dåpen, mens vi lar dem som blir tilbake, få være i den overbevisning de har."

Da øvrigheten la press på ham for å få en bredere redegjørelse for hans synspunkter spesielt omkring dåpen, forklarte han : "Der er mer i Dåpen, som jeg helst ikke går nærmere inn på her."

Og rettsskriverne gav plass til en forklarende kommentar i protokollen :
"De godtar ikke spedbarnsdåp. Med dette vil de avskaffe den offentlige myndighetsorden."

Det kan virke som en merkverdig kommentar.
Men ikke mindre merkverdig står utbruddet fra Manz' anklager Uldrich Zwingli, den feirede sveitsisk protestantiske reformasjonshelten. Idet han raste mot trosfolk av Manz' støpning:
"De snakker om full underdykkelse, la dem få det !"

Det skulle være poetisk domsslutning, mente myndighetene:
- rett 'baptisme' slik de forrettet den.
Felix Manz ble dømt til drukningsdøden.

Bundet og hjelpeløs, kastet over bord for å gå under.

Og protestanter var i gang med å henrette protestanter for den forbrytelse å lyde Guds Ord slik de forstod det.

Knapt ti år etter reformasjonens lovende begynnelse, da det Nye Testamentes evangelium var gjenoppdaget.
Men å gjenopprette Kirken i sin Nytestamentlige skikkelse, kunne ikke la seg gjøre.