OPPFLASKET på MIDDELMÅDIGHET

En åndelighet uten tilknytning til hverdagen, blir som en bil som ruses på frigir.
Den kommer aldri av flekken, men passasjerene kommer i høy stemning
når de merker det flotte turtallet motoren kan ruse opp i.

Hvis det er millioner av evangeliske kristne i vårt kulturklima,
hvor finner vi da spor etter deres fremrykning i sivilisasjonen ?
Tenker noen på å betjene clutchen ?

Med alle disse programmer og aktiviteter, tids- og pengebruk, blader og magasiner, kristne penner og refleksbrikker --
alt under kristne merkelapper, for ikke å nevne salget av kristne klistrelapper --
hva kommer det av at kultur og tidsklima seiler en stødig kurs mot avvikling av den kristne bevissthet ?

Hvorfor er det den avkristnede tanke som styrer stat og samfunn ?

Kan det komme av at kristenlivets aktiviteter sikter seg inn mot en vakuøst høyåndelig toppetasje,
frikoblet fra daglig tanke, motivasjon og konsekvens hos mennesket ute i livsstrømmen ?

I samfunn og virksomhet, der det mennesket som skulle frelses er å møte --
der det pågår, dette som får gjelde som virkelig og relevant:
samfunnsliv, kultur, lovgivning og politikk, prosessene som utformer vår opplevde hverdag:

finner vi der noe kristent engasjement som er verd å ta på alvor?

Middelmådighet og fredsæl likegyldighet får dominere, både i forkynnelsen og i holdningene til kreativitet og kultur.
Men åndelighet som frakobles livet, fører til at middelmådigheten tar fullt herredømme,
selv i kirkens mest primære funksjoner.

Der åndeligheten får bli et uttrykksløst flaskefor av evig resirkulert, unyansert frakoblethet som er sitt eget mål,
siver sannheten bort, fortrengt av prestelig-from rutinestøy.

Men det aksepteres som fint og edelt, når det bare lyder åndelig.
Det ventes liksom ikke at krav til kvalitet eller forståelig anvendelighet hører hjemme i 'det åndelige' regime.

Et stadig mas om medmenneskelighet, samt litt moralsk oppstiveri og gjenstandsløse 'bli-ny'- appeller kan leveres, men tilfører ikke akkurat ny vekstkraft til den daglige gjerning.

Falsk åndelighet isolerer oss fra livsansvaret, det er religiøst rusmiddel.
Men å vareta det Gud har skapt, i et gjennomtenkt engasjement, det er åndelig.
Da tar vi omsorg for barna, de syke og svake og nødlidende.
Vi bryr oss om å gjøre forskjell på det byggende og det nedbrytende, i samfunn, lovgivning og kultur --
som om Gud var interessert i livet, ikke bare en oppkjøper av døde sjeler til resirkulering.

Da betyr det noe å stå imot den normoppløsende abortstaten i alvor og handling.
Å avvise sekulærmaktens krampegrep om barnas og de unges ideologiske opplæring.

Sann åndelighet er å gå ut og forandre verden,
i disippelskap under Kristus, ved hvem verden er skapt.
Ikke å ta imot sjeler for nedsliping til vårt eget pregløse bilde.